Avinor forklarer innflygninger

Ved tradisjonelle innflygninger skjer nedstigningen i trinn, litt som å gå ned en trapp. Flyet flater ut, holder seg på en bestemt høyde en stund, før det går ned et hakk til, flater ut på nytt og så gjentas dette til man er fremme. Hvert trappetrinn betyr at motorene må gå for å holde flyet på den gitte høyden, og flyet tilbringer tid på trappetrinn med lav høyde, som gir utslipp og motorstøy over eventuell bebyggelse.

Kontinuerlig nedstigning erstatter trappen med en jevn skråning og gir en jevn nedstigningsprofil. Flyet begynner nedstigningen fra marsjhøyde og synker kontinuerlig – uten flate mellompartier – helt ned til rullebanen. Motorene kan stå i tomgang gjennom store deler av nedstigningen, akkurat som når du tar foten av gasspedalen og lar bilen kontrollert trille på vei inn i et kryss.

Kombinerer man denne måten å planlegge en innflyvning på, med det som kalles for kurvede innflygninger, nærmer vi oss en perfekt innflygning. Kurvede innflyginger brukes enkelt forklart til primært to formål; å fly kortere eller å fly utenom terreng på grunn av fleksibiliteten en kurve gir deg fremfor en rett linje.

Hva er en kurvet innflyvning og hvorfor er disse viktig i Norge?

Tradisjonelle innflygninger følger rette linjer mellom radiostasjoner på bakken, noe som kan gi lange omveier i et slags sikksakkmønster. Med moderne satellittnavigasjon og avanserte funksjoner ombord kan ruten nå legges akkurat der det er hensiktsmessig, både for å velge den korteste veien til mål og unngå fjellsider og områder med mye bebyggelse der det tidligere ikke var mulig å fly på “gamle måten”. Ved å fly kurvet fra for eksempel Stockholm til Oslo unngår man faktisk å fly over mer enn 6000 boliger som ellers ville blitt berørt.

Mange norske flyplasser ligger omgitt av krevende fjell- og fjordterreng, noe som gjør arbeidet med å optimalisere ruten flyene tar ekstra komplisert – men også ekstra lønnsomt. Avinor har gjennom dette arbeidet bygget en unik kompetanse innen utvikling av avanserte innflygingsprosedyrer, og er de første i Europa som innfører dette i henhold til det nye regelverket i så stor skala som vi gjør i Norge.

Med eldre teknologi måtte piloten navigere etter radiosignaler fra bakkestasjoner og legge ruten der det tilfeldigvis fantes et radiofyr. Det ga lange innflygninger med mange omveier. Med ny teknologi og moderne satellittnavigasjon kan flyet i stedet fly direkte der terrenget tillater det, med en presisjon som gjør det mulig å manøvrere trygt tettere på fjellsider og knauser.

Presisjonen betyr også at flyet kan komme lavere ned mot rullebanen før piloten trenger visuell kontakt med bakken. Det gir færre avbrutte landinger ved dårlig vær.

Små reduksjoner gir store utslippskutt

Fordi flyet gjennomfører nedstigning jevnt med motorene på tomgang og bremser ved å øke luftmotstanden, ikke ved å bruke motorkraft – reduseres drivstofforbruket betydelig. På enkelte flyplasser kan kurvede innflygninger i tillegg kutte innflygningsdistansen med flere titalls nautiske mil. Et fly til Harstad/Narvik lufthavn kan for eksempel spare opptil 35 nautiske mil per innflygning. Kanskje er det nettopp fordi flyet ditt har benyttet seg av en moderne innflygningsprosedyre som gjør at du rakk et tidligere tog.

Det har en viktig miljøeffekt. Et vanlig passasjerfly bruker over fem kilo drivstoff per nautiske mil, og hvert kilo drivstoff gir utslipp på mer enn tre kilo CO₂. Bare på Oslo lufthavn har teknologien redusert CO₂-utslippene med over 10 millioner kilo. Selv tilsynelatende små kutt i distanse og motortid gir store fordeler for både miljø og økonomi.